LinesLifeLine -
Hjem Add Om meg Kontakt

5

Heeeii ♥ Nå tenkte jeg og fortelle dere noe som opptar livet mitt veldig mye, eller faktisk så er det en del av mitt liv, en del av meg og det jeg skal fortelle dere om er hvordan det er og leve med en Bipolar lidelse. Dette innlegget kommer ikke til og inne holde bilder, men jeg håper du på tross av dette tar deg tid til og lese min historie :)

Vi tar det tilbake til begynnelsen, jeg vet jeg har skrevet om mobbingen tidligere, men jeg er blitt eldre og har et annet syn på det nå.

 Da jeg begynte på skolen var jeg ganske så normal, en liten jente med et stort hjerte og de jeg elsket mest på denne jord var lillebror og Nicolas!  Selv følgelig elsket jeg foreldrene mine og resten av familien min men disse to guttene hadde en egen plass i mitt hjerte og den plassen eier dem like mye nå som da.

 Lillebroren min har hatt en liten liv vakt siden han ble født, han er min bedre halvdel og hans glede og sorger er essensielle til min egen.  Nå har vi egentlig byttet roller, og han er nå min liv vakt, og det elsker jeg ham for.

 Men alt var ikke så rosen rødt som det kanskje så ut til, selv om jeg var en glad og utadvendt jente, var jeg ganske alene i denne verden. Jeg begynte fort og bli mobba og slik varte det i 10 år og mobbingen ble bare grovere og grovere.  Som 1 klassing hadde jeg ingen måter og beskytte meg selv på, og det jeg gjorde når jeg ikke fikk viljen min eller jeg ikke ble hørt på var og legge hendene mine rundt halsen min og si at jeg skulle ta livet av meg!

 Dette var det ingen som tok seriøst, for hvem tror vell at en 6 år gammel jente vil dø? Nøyaktig! Det er ikke mange det, og lærerne på skolen var ingen unntak  de trodde jeg ville være en form for klovn eller noe, og ingen skjønte hvor ensom og alene jeg følte meg, bortsett i fra Nicolas da.

 Var det noen som kom bort til meg å lekte med meg når jeg var alene så var det han!

 Eter hvert som årene gikk og jeg skiftet skole, så ble mobbingen bare verre! På den nye skolen var det flere elever og for meg så føltes det som om det var alle mot en!

 Etter hvert så fikk jeg også meg en venninne som vi nå kaller for S. Hun var en super venninne og vi var sammen nesten hver dag, men etter hvert gled hun bare mer og mer fra meg, og til slutt føltes det nesten som om hun var en del av dem som mobbet meg. Nå sier jeg ikke at jeg hun har gjort noe mot meg som har satt seg på minne, men hun var venner med dem som var slem mot meg og da følte jeg at hun var en del av dem.

 Under mine 10 år på denne skolen med mobbing så grov at det drog meg til vanvidd hadde jeg et selvmordsforsøk! Jeg prøvde og henge meg i fra kjeller trappen i huset vi bodde i. Men det har jeg ikke tenkt å gå så mye mer inn på.

 Men så etter 10 år gikk jeg ut av den skolen med hode hevet og med tanken om at jeg overlevde, jeg overlevde mobbe helvete! Og dette året skulle jeg også flytte. For en glede

 Så 24 juni 2012 bar det nord over med meg, lillebror og pappa, mamma ble igjen for å selge og rydde ut av huset vårt. Det var fint, jeg var glad, vi hadde et pent hus og været var fantastisk om sommeren. Jeg var glad.

 Så høsten 2012 startet mitt første tapre forsøk på videregående skole , dette året varte ikke lenge og det var langt i fra en dans på roser. Jeg fikk et mindre utbrudd og begynte og skade meg og skulke skolen, og dette varte hele halvåret, og etterhvert som tiden gikk  ble kutting, skulking, deprimerte og selvmords tanker ble bare verre og verre.

 Rett før tirsdag 11. Desember 2012 fikk jeg også et større utbrudd, der jeg ble funnet av en lærer liggende i fosterstilling og hyl skrike! Jeg ble da sittende på kontoret og var så oppspilt og klarte ikke slutte å gråte og ingen av lærerne turte og forlate meg. De fikk kontaktet mamma og pappa og vi fikk et haste møte på BUP.

 Resten av året gikk jeg ikke på skolen, jeg klarte rett og slett ikke! Jeg var hjemme og gjorde oppgavene jeg skulle og det arbeidet som ble gjort fikk jeg gode karakterer i. Men det var ikke nokk til og lokke meg tilbake til skolen.

 Januar 2013 slutta jeg på skolen, jeg skulle satse på og bli frisk og trene, dette fiksa jeg ikke så alt for godt, påska stakk jeg og en venninne av til Tromsø, og hadde tenkt oss til Harstad!  Sommeren hadde jeg også et selvmords forsøk.

 Men nå skal jeg trekke frem noe positivt. Oppi alt dette så har jeg klart og fullføre  Tour the Spenst, som var et spinnings program som varte i ca. 3 måneder.  Det var 30 spinning timer på 13 uker det. 

Og sommeren samme året gikk jeg og mamma 10 toppers tur her i Alta, 10 toppers er et konsept som går over hele sommeren der alle kan melde seg på også kan man gå på 10 fjellturer over en viss periode og være med i trekningen av fine premier. 

Nå har jeg altså begynt på første året på videregående på  nytt, og selv om alt fortsatt ikke er så rosenrødt og jeg er utrolig sliten fra tid til annen så både tror og håper jeg at dette året skal jeg klare og fullføre.

Men nå.. det var hvordan livet mitt har vært. Nå skal jeg fortelle det som overskrifta forteller, nemlig hvordan det er og leve med den sykdommen jeg har, Bi polar lidelse type II, hypomanisk depressiv.

 Hva skjer ved Bipolar lidelse?

Bipolar lidelse er en langvarig psykisk lidelse. Dersom du har bipolar lidelse vil humøret ditt svinge mer enn det andre mennesker opplever. Noen ganger kan du føle deg svært høyt oppe, og ha masse energi. Det kalles mani eller hypomani. Andre ganger kan føle deg svært langt nede. Det kalles bipolar depresjon.

 Både mani, hypomani og bipolar depresjon kan gjøre det vanskelig å leve et normalt liv. Det kan for eksempel være vanskelig å holde på en jobb, eller å gå hver dag på skolen. Både mani, hypomani og bipolar depresjon kan dessuten virke belastende på forholdene du har til andre mennesker.

 Mellom maniske og depressive episoder kan du ha perioder da humøret ditt er normalt og stabilt. Perioden med stabilt humør kan vare i uker, måneder eller til og med år. For meg varer de ?normale? periodene kanskje en uke eller to.

 Bipolar lidelse har også blitt kalt manisk depressiv sykdom, og bipolar, affektiv lidelse.

 Det finnes to typer bipolar lidelse. De kalles type 1 og type 2. (man sier egentlig at det finnes 4 typer, men dem har andre navn, og dem kan jeg ikke)

Ved bipolar lidelse type 1 opplever du maniske og depressive episoder.

Ved bipolar lidelse type 2 opplever du også episoder med mani og episoder med depresjon, men manien er her mildere. Dette kalles gjerne hypomani.

Så? Hvordan er det egentlig å leve med en Bipolar Lidelse?

Jo, det er faktisk ikke så lett. Det er et ork og gå på skolen, og jeg er sliten nesten hele tiden,  og når jeg er sliten får jeg ikke gjort annet en å være på skolen, om jeg i det heletatt har krefter til det. Det er deprimerende og vite at du er så sliten at du ikke får til noe, og deprimerende tanker gjør med selvfølgelig deprimert.

 Å være deprimert sier seg selv at det er tungt, selv om at det er en liten bagatell som kan være utløyseren så er det liksom ikke det du forbinder med tristheten det er alt som du føler er galt, utseende, ting jeg ikke har gjort ferdig, ting jeg ikke får til osv, disse tankene og enda flere og verre tanker får med til og føle meg ganske alene, som om jeg går ut mot dypt vann og kommer så langt ut at jeg ikke når bunnen med beina, og jeg kan ikke svømme, og i tillegg til det er det noen som holder meg nede.

 Du får ikke puste, du kan ikke gråte, du kan ikke, rope eller skrike, da har løsningen for meg lenge vært og skade meg selv. Smerten som kommer ut av skadene mine er til og bære, fordi det er den som reddet meg. Den gjør at smertene fra alle tankene mine er blitt fysisk.

 Slik er den depressive perioden min, eller jeg kan forandre på det, fordi jeg har nå fått opp øynene mine for tegning og engelske fantasy bøker

Fortiden leser jeg City of falling angels av Cassandra Clare som er den 4 boka av 6. Det er den 7 boka jeg leser på engelsk.

 Mine hypomaniske episoder er fortiden bare en ny giv av energi og lysten til og gjøre noe nytt, eller lysten til og lage noe.  Dette er fordi jeg har medisiner mot disse hypomaniske toppene mine? Før jeg begynte på disse medisinene kunne jeg finne på og ta mamma eller pappas penger uten lov og kjøpe meg ting, eller dra ut og spise uten lov. Eller bruke opp alle pengene mine på en og samme dag, på ting og tang jeg overhodet ikke hadde bruk for.

 Konklusjon: Det er ikke lett og være meg, men jeg ville ikke bytta bort livet mitt med noe annet. For selv om livet mitt inneholder my dårlig inne holder det også mye fantastisk også.



  • 0

    Hei søte lesere♥ I dag har jeg hatt en virkelig utskeielses dag!  Jeg har drukket milkshake og sjokko melk, spist potetgull, sjokolade og smågodt! ? Og nå føler jeg meg helt for jævlig! Hater denne skyldfølelsen!

     

    Så nå har jeg bestemt meg! Jeg må slutte med dette tullet mitt, jeg skal ta opp treningen igjen og  jeg begynner i morgen  allerede, her er det ingen venting på mandag eller en ny måned eller et nytt år for den saks skyld. I morgen skal jeg stå opp tidlig, spise en god og sunn frokost, dra og trene rett etter frokost  og så skal jeg ta meg en god dusj og ha en virkelig sukkerfri dag!

     

     

    Og slik skal jeg fortsette!  Håper dere har hatt en fantastisk dag i motsetning til meg.



  • 8

    Heej♥ Jeg har idag innsett en ting, en stor ting. Jeg har forandret meg, jeg har forandrett meg alt for mye. Det er ikke en slik possitiv forandring som de fleste har forventet av meg siden jeg begynte på Vidregående. Jeg har forandret meg til det neggative. Til en person som overhodet ikke er meg, det er ikke i nerheten en gang til å være meg. Dette er ikke den personen jeg planla å bli. 

    Før var jeg den jenta som gjorde det bra på skolen, hadde fine karakterer og god orden og adfertsel. Jev var den jenta som kom rett hjem fra skolen hver dag, gjorde lekser og hjalp til hjemme. Jeg var faktisk den jenta foreldre kunne være stolt av. Nå er jeg nesten ingen av delene. 

    Jeg er begynt å skulke skolen, fordi jeg er skole lei, jeg er ute å henger på city i fra skolen er ferdig og til 22.00 fordi jeg kan. Jeg glemmer av, og følger ikke regler hjemme, og jeg gjør nesten ingen ting hjemme hvist ikke det er til fordel for meg. Slik jeg har stått å sett på det nå i det siste, så kommer det ikke noe godt ut av å henge lillebror sine klær, eller rydde i gangen, ikke for meg i alle fall.  Hva er det som feiler meg? hvorfor tenker jeg på denne måten? Jeg er en stor skam, det er det jeg er. Jeg ble fortalt av mamma og pappa at jeg er en skam for familien. Hvem i det svarteste vi vere en sån person? Ikke jeg i allefall

    Jeg kutter meg selv, det er noe mamma og pappa, eller noen i familien min har fått vite før nå. De kaller det barnsligt og teit og alt slikt som får meg til bare å begynne å gråte. Det er verken teit eller barnsligt, for meg er det en måte å forflytte den mentale smerten og nummenheten til det fysiske, det gir en form for en lettelses følelse. Den er kort, men den er i alle fall der.



    Har jeg glemt hvem jeg er? Har jeg glemt hvem jeg vil være? Har jeg glemt målene mine? Har jeg glemt drømmene mine?

    Til skolestart viste jeg nøyaktig hvem jeg var, jeg viste hvem jeg ville være, jeg hadde nedskrevene mål, og drømmene gav meg vinger. Hvor er det blitt av alt dette? har jeg mistett denne delen av meg? eller er den her inne, inne i meg? gjemt bal en hel hau av deprisjoner, gal het, forvirrelser, ensomhet og tomhet. Jeg har nå bestemt meg for å virkelig skjerpe meg. Jeg vil ikke være den som er til skam i familien. Jeg vil være den som gjør at alle vet om vår familie. Den som gjør min familie stolt.

    Min Lykke Liste:

    • Begynne å være på skolen, Hele tiden
    • Slutte med selvskading, i allefall prøve
    • Fikse opp i karakterene mine, jeg vil faktisk ha et fint vitnemål
    • Jeg skal ikke ha flere annmerkninger i orden og adferd
    • Til jul skal alt av iddioti bort i fra meg
    • Jeg skal, til sommeren ha ett plettfritt med så lavt fraver som mulig, 0 annmerkninger
    • Jeg skal komme meg inn på VGS 2
    • Jeg skal fulføre VGS 2 med et plettfritt vitne mål.
    • Jeg skal ha så gode karakterer på vitnemålet mitt ut av 2. året at jeg ligger
      øverst i bonken til å få lerlinge plassen jeg ønsker, på en Oljeplattform (som kokk, naturligvis)
    • Jeg skal få denne lerlinge jobben og beholde den i 2 år.
    • Etter dette skal jeg ta fagbrev, og vurdere et påggyngs år til studiekompestanse.
    • så skal jeg bruke alt det jeg eier og har av oppsparte penge slanter til å både å ta kurs på Kullinariske Akademi og sikkerhets kurs.
    • Jeg skal tilbake på en oljeplattform og her blir jeg til jeg blir kastet på sjøen
    • Jeg skal også ha min egen kaffe og cupcake bar
    • Og jeg skal ha en liten vingård i Italia!

    - Line Theres

  • 10

    Heei♥ Nå har det altså gått 10. år. Nå er jeg ferdig på barne skolen, jeg er ferdig på Sørvågen Drit Skole og snart e sommerferien også over. Jeg er stolt over at jeg har de karakterene jeg har, og ikke minst er jeg stolt over at jeg har klart å overleve det jeg vil kalle "det siste stoppe sted før hellvette". Jeg skal ikke lyve, jeg har hatt  fler dårlige dager en gode dager på Sørvågen skole. Jeg har vært et mobbe offer for så lenge jeg kan huske og for så lenge jeg kan huske har jeg bare godt tatt dette. 

    FRA BEGYNNELSEN

    Jeg vokste opp sammen med en gutt som het Nicolas. Han ble født rund to månder etter meg og siden foreldrene hans bodde to meter unna huset vårt gikk det entlig ikke lenge før Mamma og Fabienne som moren het ble ganske gode venner, og det tok vell heller ikke så lang tid før jeg og Nicolas ble Baby kjerster. Når jeg var neten to fikk jeg en Lillebror. Han ble av en eller annen rar grunn kalt Cato. Cato var en av de få som fikk en liv vakt i fra han ble født. Det var altid slik at om noen sa "Nei, Kor stor du har blitt" svara jeg med "Ka mæ han Cato då?"
    I 2000 gifta mamma og pappa seg, og Fabienne hadde sydd kjole til meg. Men altså den var ødelagt etter den dagen. Samme året flytta vi inn i vårt nye hus. Åh, det var bra stort for lille oss. Vi kunne løpe fra kjøkkene og inn i stuen, fram og tilbake, fram og tilbake. 

    Jeg var et oppfinnsomt barn, jeg fortalte "skrøne" historier til alle som ville høre på, ingen kunne vell se på meg at jeg var et barn med alvorlige problemer på skolen, og med problemer snakker jeg om mobbing.

    Jeg vokste opp i ett forhåndsvist trygt nabolag, sammen med Nicolas. Han var min beste venn, og i lang tid min eneste. Da vi begynte på skolen var egentlig det første halv året ganske greit, men ting begynte fort å hope seg opp for meg. Jeg ble agressiv, jeg ble trist, jeg ble redd. Andre barn begynte å si stygge ting til meg, stygge ting om hvordan jeg så ut. Det gikk ikke lange tiden før jeg trodde på det mange sa om meg.

    Når jeg ikke fikk det som jeg ville la jeg hendene om halsen og sa "åkej, då dræp e me sjøl" Hva tror du de voksene sa til meg når jeg sa slikt? haha, de sa ikke en dritt eller så sa de "Line Theres, nu får du oppfør deg, å slutt mæ dæ dær jåsse det" De trodde jeg ville gjøre meg til, de trodde jeg ville være en rar klovn eller noe. Det som var sannheten var at jeg bare ville at de skulle på en eller annen måte se hvor dårlig jeg hadde det, hvor alene jeg følte meg. 

    // WeHeartIt..

    Når Jeg satt alene i fri minuttene var det kun Nicolas som kom å trøsta meg. Han var den eneste som faktisk ville være med meg. Jeg satt virkelig pris på hans vennskap. 

    Det verste var når Reine skolen ble lagt ned, da måtte alle klassene fra 1-10 gå på en og samme skole med navn Sørvågen Skole som var ca. en mil i fra reine skolen. Når mengden av folk vokste, vokste også mengden av mobbere og da ble mobbingen værre.  Nye og flere uforståelige ord ble slengt i mot meg. Det var helt forferdelig.

    Jeg var og er heller ikke en sån jente eller person som sier i fra når ting er galt nett opp på grunn av de få gangene jeg prøvde å ta det opp det med mobbingen med lærerene på skolen gjorde det bare tingene verre. 

    Gjett hva? Hvist jeg sa klart og tydelig at jeg ikke trivdes på skolen, og at andre plaga meg gikk lererene ved sørvågen til denne eller de elevene (altså om di gidda da) og sa "Line Theres sier at du plager henne, er dette sant?" Hva fan trodde de?. At de kom til å si ja? selv følgelig sa de nei. Da ble det verre for meg, de jeg hadde "sladdra på" kom bort til meg og spurte hvorfor jeg løy, hvorfor jeg klikka for ingenting. Hva skulle jeg svare da?  Det som skjedde da var at jeg gikk i en boks. Jeg ble redd når folk heva stemmen, jeg er veldig konflit sky. 

    Vi trenger ikke gå så veldig inn på det, men jeg HATA livet mitt. Jeg hadde INGENTING å leve for. Jeg følte jeg ikke var verd noe, altså mine tanker var at jeg var null verdt. Jeg var ikke verd nokk til å være en venn, det verste var at jeg ikke følte meg bra nokk til å være verd å være en datter og Storesøster.

    Jeg hadde fått en venninne som het S. i løpet av årene på skolen. Vi var egentlig bestevenninner vi gjorde alt sammen, vi lo og hun var en stund det beste som hadde skjedd meg. Det gikk noen år oså begynte S. å gli i fra meg. Hun skjønte at andre ikke likte meg fordi jeg var "stor" og når hun prøvde å trøste gjorde hun det verre med å si "Når vi blir stor så e vi ikke så tjukk lenger, då blir vi tynn" Det som var problemet med det var at S. var ikke stor, S. var og er enda tynn og pen. Det var ikke jeg, jeg var det stikk motsatte. Det gikk noen år også var S. på en måte en del av mobbe gjengen. Det samme skjedde med en annen venninne jeg fikk som het T. Forskjellen er bare at denne venninna kan eg faktisk prate med til dags dato, uten at jeg føler meg ubekvem og hun er god og være med

    // WeHeartIt

    De personene som var verst var.. alle, men den personen som jeg med handa på hjertet si jeg ikke klarer trynet på gikk i klassen til Cato. Han er verdens mes selvgode Iddiot, som tror at han er så Jævlig kul når han får andre til å føle sæj som DRITT :) Han har for lenge siden lagt sin hat på meg. I vår en gang hadde han stått å snakka dritt om meg på klasserommet og Cato hadde bedt han om å ikke snakke stygt om meg, da hadde han kommet opp i tryne hannes og sagt hat han ville drepe meg. Dette lo jeg av når Cato fortalte det til meg først, men etter en stund gikk det inn på meg hva han faktisk hadde sagt. Det førte at jeg tok til tårene, og pappa ringte da faren hannes og sa at dette ikke var akseptabelt og blablabla.. Dagen etter når jeg kom på busstoppen som jeg ikke akkurat gledelig deler med denne fjotten og andre av hannes herlig tillhengere, begyne han og spørre hvorfor jeg løy? hvorfor jeg løy om at han hadde plaga meg. Hvafaen plaga meg? det var en hard underdrivelse fra hans side. Jeg sa at jeg ikke løy, at han gjorde alt jævlig og at jeg ikke gidda mer. Så gikk jeg hjem, og der ble jeg i 3 dager før jeg og mamma skulle i et møte på skolen om dette med mobbinga.

    *(det som skjedde mellom 3. klasse og 7. klasse var det samme verre og verre for hvær dag, 7.klasse får jeg meg ikke til å utdype meg om i ogmed at ting ble fysiskt fra både megselv og mobberene)*

    // WeHeartIt

    Hva i hellvette har jeg noen gang gjort noen? Ja, jeg er en stor jente? ga det folk liksom en tillatelse til å være jævlig mot meg? til å ødelege alt med meg. For så mye som 2 år siden fikk jeg det jeg trodde var ekte venner, og for en stund var de det, men det som var problemet, var at de digga folk jeg ikke kunne fordra pga at dem ikke var snille mot meg, og gikk rundt og forelska seg i dem. Og ca 1 måned før vi flytta fra Lofoten til Alta gikk alle vennene mine i mot meg bortsett i fra et par, det var fælt. Jeg hadde prøvd og være en god venn så jeg skrev en melding til faren til venninna mi, hun hadde først sagt at det ikke var greit, men jeg skrev den like vell og sendte denne til henne og spurte enda en gang om jeg kunne sende den, og denne gangen sa hun ja. Og låvet å be han om å se på den.

    Det endte med at hun fikk flere uker med husarest og plutselig viste alle at jeg hadde sendt den og de "viste" tydligvis hva det stod i den. Og selvfølgelig sa jo denne "venninna" at hun hadde sagt nei.  Og folk beynte å hate på meg.. Dette var jævlig, og da begynte de selvfølgelig å komme på slike "pene" ting å si om meg.

    // WeHeartIt


    Nå har jeg endelig fått flytta, vi har bodd hos bestemor i nesten 2 månder og det har gennerelt sett vert ganske ok! selv om jeg ikke snakker med noen av mine tidligere venner bortsett fra 2.  Jeg vet hva jeg skal med livet mit, og vet at jeg kan og kommer til og utføre det!  Ingenting er umulig, bare se på meg, jeg er faen i live, og jeg er glad! Skolen starter på Mandag, Et nyt liv starter på mandag. Jeg gleder meg helt sinnsykt. <3 Jeg skal få et rom som jeg kan innrede som jeg vill, jeg kan male det som jeg vill. Jeg skal få en klasse som jeg tror jeg kommer til å trives i, Jeg skal begynne å trene på et trenings senter.  Jeg skal snart vere akkurat den jeg vil være!!  SÅ, bare prøv og fortell meg at jeg ikke klarer det, for da vill jeg snu meg rundt og si "Watch me" før jeg går. 

    // Megselv :)

    Q: Har du det fint?
    Q: har du opplevd noe av det jeg har? 

    - Line Theres :)